Snutebiller (underfamilie) | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Curculioninae | |||
Populærnavn | |||
snutebiller[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyr | ||
Rekke | Leddyr | ||
Klasse | Insekter | ||
Orden | Biller | ||
Overfamilie | Curculionoidea | ||
Familie | Snutebiller | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 14 000, 82 i Norge | ||
Habitat: | terrestrisk, på planter | ||
Utbredelse: | alle verdensdeler | ||
Inndelt i | |||
Snutebiller (underfamilien Curculioninae) er en svært artsrik gruppe av små biller med lang, tynn snute. Billene lever på levende planter, og en del arter er problematiske skadedyr. Navnet snutebiller brukes også om en overfamilie (Curculionoidea) og en familie (Curculionidae).
Små til middelsstore (ofte 2 – 6 mm) biller av sterkt varierende kroppsform. Felles for alle er at hodet er trukket ut til en lang og tynn snute (i ekstreme tilfeller lengre enn resten av kroppen), og at antennene er knebøyde (unntatt hos slekten Rhamphus). Oversiden er mer eller mindre skjellkledt og matt. Kroppsformen varierer mellom kort oval (slekten Curculio) og ganske langstrakt (for eksempel slektene Dorytomus og Brachonyx), vanligvis høyt hvelvet, men flat og bred hos gruppen hoppsnutebiller (Rhamphini). Hodet er forholdsvis lite. Den lange snuten kan ikke legges inn i en fure mellom framhoftene og holdes ofte framoverrettet. Brystskjoldet er bredere enn langt, bakerst ofte omtrent så bredt som dekkvingene ved roten. Beina er vanligvis forholdsvis lange og kraftige, noen ganger (bl.a. noen arter i slekten Dorytomus) er frambeina sterkt forlenget. Hos gruppen hoppsnutebiller er bakbeina utviklet til hoppebein, men sterkt fortykkede lår. Lårene har ofte kraftige tenner på undersiden (for eksempel hos slekten Anthonomus).
Denne underfamilien går på levende planter, og larvene utvikler seg som oftest i blomster, frukter eller frø.
En del arter kan leve på jordbruksvekster og gjøre en del skade. Det alvorligste skadedyret på verdensbasis er trolig bomullssnutebillen (Anthonomus grandis), på engelsk kjent som "Boll Weevil". Både larvene og de voksne billene lever på frøkapslene til bomull, og angrepene får bomullen til å gulne og falle av plantene før den er høstingsklar. De voksne billene angriper også blomsterknoppene. Billen ved ble et uhell innført fra Mexico til områdene der bomull ble dyrket i USA på 1800-tallet, og har gjort stor skade på bomullsavlingene etter det. Hver hunn kan legge 100-300 egg. I dag blir billen i stor grad kontrollert med sprøytemidler, men den bidrar til at bomullsproduksjonen er den produksjonen som medfører det største sprøytemiddelforbruket.
Eplesnutebillen (Anthonomus pomorum) lever på blomsterknopper av eple og andre frukttrær. Infiserte blomsterknopper visner og utvikler ikke frukt. Arten kan gjøre stor skade i epledyrking når den er tallrik. Jordbærsnutebillen (Anthonomus rubi) kan gjøre betydelig skade på jordbær ved å ødelegge knopper og fruktemner.
Nøttesnutebillen (Curculio nucum) utvikler seg på hasselnøtter, og er nok den vanligste årsaken til "mark" i nøttene. Hunnen bruker sin svært lange snute til å gnage en lite hull i unge hasselnøtter, og legger så et egg i hullet, langt inne i nøtten. Egget irriterer plantevevet og fører til økt vekst rundt det, og det er dette vevet larven lever av i starten. Noen normal nøtt blir ikke utviklet. Larven bruker rundt fire uker på utviklingen, og angrepne nøtter faller av før de ellers ville. En hunn kan infisere ca. 40 nøtter. Nøttesnutebillen er et stort problem der hasselnøtter blir dyrket kommersielt. Den kan også angripe eikenøtter.
Kirsebærsnutebillen (Furcipus rectirostris) lever på ulike arter i slekten Prunus, for eksempel kirsebær, plommer og slåpetorn. De voksne billene gnager på bladene, og larvene utvikler seg i kjernen (steinen) i frukten, og ødelegger gjerne dermed også frukten. Den kan gjøre en del skade i fruktdyrking, men er neppe av de verste skadedyrene.