Stratford Canning
| Stratford Canning | |||
|---|---|---|---|
 Stratford Canning, 29 år gammel i 1815 | |||
| Født | 4. nov. 1786[1][2][3][4] London | ||
| Død | 14. aug. 1880[1][2][3][4] (93 år) Kent | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | King's College Eton College[5] Newcome's School | ||
| Ektefelle | Harriet Raikes (1816–ukjent)[6] Elizabeth Charlotte Alexander (1825–ukjent)[6] | ||
| Far | Stratford Canning[7] | ||
| Mor | Mehitabel Patrick[7] | ||
| Barn | Louisa Canning[7] Katherine Canning[7] Mary Canning[7] George Canning[7] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800) | ||
| Utmerkelser | Storkorsridder av Order of the Bath Hosebåndsordenen | ||
Stratford Canning, 1. vicomte Stratford de Redcliffe, (født 4. november 1786, død 14. august 1880) var en britisk diplomat og i lang tid ambassadør ved den tyrkiske Høyporten i Konstantinopel.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Første år
[rediger | rediger kilde]Stratford var sønn av Stratford Canning jr. (1744–1787), en irskfødt handelsmann basert i London, og fetter av den framtidige statsminister George Canning og den framtidige 1. baron Garvagh. Han studerte først ved Eton College og deretter på King’s College ved University of Cambridge.[8] I 1807 ble han gitt en mindre posisjon i utenriksdepartementet av sin fetter, og ble sendt på oppdrag til Danmark senere det samme året.
I diplomatiet
[rediger | rediger kilde]Hans første reise til Konstantinopel skjedde i 1808 da han var deltager i oppdraget til Robert Adair som gjenopprettet freden mellom Storbritannia og tyrkerne. Da Adair forlot Konstantinopel i 1810 ble Canning ministerfullmektig, og det var Canning som hjalp til med å forhandle Fredsavtalen i Bucureşti (1812) mellom osmanene og russerne den 28. mai 1812.
Canning reiste tilbake til London senere det året og bidro til å grunnlegge Quarterly Review, et litterært og politisk magasin som kom til vare fram til 1967. I juni 1814 ble han utpekt som ministerfullmektig for Sveits hvor han sammen med andre representanter fra de allierte statene bidro til forhandle fram Sveits’ nøytralitet og en ny sveitsisk forbundskonstitusjon. I oktober dro han til Wien hvor han fungerte som støtte for lord Castlereagh, den britiske representanten ved Wienerkongressen.
Etter forhandlingene med den sveitsiske nøytraliteten i 1815 ble hans rolle kjedsommelig for ham, men han ble likevel fram til 1819 da han ble kalt tilbake og deretter sendt til Washington som ministerfullmektig i USA. Selv om han håpet på et større resultat i Washington som kunne gi ham sjanse til å klatre i hierarkiet var han i det store og hele uten resultater. Initiativet fra hans fetter George, nå på nytt i utenriksdepartementet, for en felles britisk-amerikansk garanti for latinamerikansk uavhengighet, førte til kunngjøringen av Monroedoktrinen. I 1820 ble Canning gjort til medlem av Det kongelige råd.
Canning reiste tilbake til London i 1823, og året etter ble han sendt på oppdrag til Russland hvor han forhandlet fram en avtale om grensene mellom Russland og Britisk Nord-Amerika, men han greide ikke å skaffe en avtale i henhold til det greske opprøret.
I 1825 ble Canning på nytt sendt til Konstantinopel, denne gangen som ambassadør. Han flyktet fra byen som følge av slaget ved Navarino i 1827, men etter en kort tur tilbake til London, da sammen med de franske og russiske ambassadørene som flyktet sammen med ham, satte han opp leir ved Poros. I 1828 hadde han og de andre ambassadørene signert Poros-protokollene som ga den nye greske staten retten til øyene Kreta, Samos, og Evvia, Selv om han hadde blitt oppmuntret i denne sjenerøse posisjonen mot grekerne av sin overordnede, lord Aberdeen, var dette miskjent av den britiske regjeringen, og av den grunn gikk Canning av.
Britisk politikk
[rediger | rediger kilde]Da han kom tilbake til England forsøkte Canning seg som britisk politiker, og kom inn i Underhuset i 1831, men ble ikke en figur av større betydning. Da whigene tok regjeringsmakten og lord Palmerston fra toryenes Canning-fraksjon ble britisk utenriksminister, dro Canning igjen tilbake til Konstantinopel i 1831, men kom tilbake allerede året etter, misfornøyd med Palmerstons manglende rådspørring med ham og valget av prins Otto I av Bayern som konge av Hellas. Dette året ble han utpekt som ambassadør til Russland, men han kunne ikke ta posisjonen da tsar Nikolaj nektet å motta ham.
Canning ble imidlertid sendt på et nytt diplomatisk oppdrag, og da til Madrid hvor han forhandlet med rivalene som gjorde krav på den portugisiske tronen, men klarte ikke å utrette noe særlig. Han dro igjen hjem og forsøkte atter en politikerkarriere innenlands ved å knytte seg til lord Stanleys gruppe av frafalne whiger, de såkalte Derby Dilly, men da Stanleys tilhengere gikk i regjering med Robert Peel i 1841 ble Canning ikke tilbudt en posisjon. Han gikk da til lord Aberdeen, den nye utenriksministeren, som han hadde et tvetydig forhold til, og Canning ble igjen tilbud ambassadeposten ved Konstantinopel.
Ambassadør i Konstantinopel
[rediger | rediger kilde]Cannings tid i Konstantinopel varte fra 1842 til 1852, og i denne tiden ble han sett på som en ledende person i hovedstaden til Det osmanske rike da den britiske innflytelsen over Høyporten økte og tyrkerne ble i stadig større grad sett på som britiske klienter.
Da hans gamle allierte Stanley, nå jarlen av Derby, dannet regjering i 1852, håpet Canning på posisjonen som utenriksminister, eller i det miste som ambassadør i Paris. Isteden ble han gitt tittelen vicomte Stratford de Redcliffe i grevskapet Somerset. Han reiste hjem i 1852, men da Aberdeens koalisjonsregjering ble dannet ble Stratford igjen sendt tilbake til Konstantinopel.
I Konstantinopel for siste gang kom Stratford i sentrum av en krise som oppsto på grunn av en strid mellom tsar Nikolaj I og Napoleon III av Frankrike over beskyttelsen av de hellige stedene i de muslimske områdene. Krisen ble opptakten til Krimkrigen. Stratford er anklaget for å ha oppmuntret tyrkerne til å avslå kompromissavtalen som Aleksandr Mensjikov forsøkte å hale i land. Det synes som om Stratford hele tiden presset tyrkerne til å forkaste kompromissene ved å argumentere at enhver russisk avtale ville bli å underkaste Det osmanske rike som protektorat under tsar Nikolaj I. Frykten var at russerne skulle få tilgang til Middelhavet. Stratford forlot Konstantinopel for siste gang i 1857 og gikk av tidlig det neste året.
Pensjonering
[rediger | rediger kilde]I de 22 årene som lord Stratford de Redcliffe levde som pensjonist forsøkte å holde på intellektuelle sysler og kjedet seg stort over å ikke lenger være en del av det offentlige liv. Han var tilstede i Overhuset jevnlig og talte hyppig om utenrikspolitikken. I 1869 ble han gjort til ridder av Hosebåndsordenen. Han var også storkorsridder av Order of the Bath. Under den østlige krisen på 1870-tallet skrev Stratford mange leserinnlegg til The Times om emnet.
Familie
[rediger | rediger kilde]Stratford Canning var den yngste av fem barn, flere av dem utmerket seg, selv om ingen av hans søsken skrev så mye om sitt liv som Stratford gjorde. Hans eldste bror Henry Canning (1774–1841) ble britisk konsul i Hamburg i 1823, en post han beholdt for resten av livet. Hans bror Charles Fox Canning (1784–1815) var på den tid han døde var han ADC for hertugen av Wellington i slaget ved Waterloo.
Stratford giftet seg to ganger. Hans første hustru Harriet, datter av Thomas og Harriet Raikes, døde da hun var 27 år ved Lausanne i februar 1817, antagelig i barsel. Hans andre hustru, Eliza Charlotte Alexander (1805–1882), fødte ham (minst) fem barn hvor fire overlevde til å bli voksne. Disse var:
- Louisa Charlotte Canning (1828–1908)
- George Stratford Canning (1832–1878)
- Catherine Jane Canning (1835–1884)
- Mary Elizabeth Canning (1837–1905)
Alle barna hans døde uten å bli gift. Canning selv døde da han var 93 år gammel i 1880, og hans adelsskap døde også ut. Han er gravlagt under en meget stor og grå monument på den vestlige siden av gravlunden i Frant i Sussex i England.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Stratford Canning, Viscount Stratford, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Stratford-Canning-Viscount-Stratford-de-Redcliffe, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage, oppført som Stratford Canning, 1st Viscount Stratford de Redcliffe, The Peerage person ID p17047.htm#i170467, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 20593, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Stratford Canning, 1st Viscount Stratford de Redcliffe, SNAC Ark-ID w6w3876j, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.historyofparliamentonline.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p17047.htm#i170467, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Canning, Stratford[død lenke] i Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Stratford Canning hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Stratford Canning hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Stratford Canning hos The Peerage
- (en) Canning Genealogy[død lenke], stamtavle
- (en) Arkiv materiale for Stratford Canning, 1. vicomte Stratford de Redcliffe, listet ved det britiske nasjonale arkiv