Telford Taylor

Telford Taylor
Født24. feb. 1908[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Schenectady
Død23. mai 1998[5][6]Rediger på Wikidata (90 år)
Manhattan[7]
BeskjeftigelseHistoriker, universitetslærer, skribent, arméoffiser, advokat, magistrat, jurist, statsviter, naturviter Rediger på Wikidata
Embete
  • Chief of Counsel for War Crimes (1946–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedHarvard Law School[8]
Williams College[8]
EktefelleMary Walker Taylor[9][10]
NasjonalitetUSA
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences[8]
UtmerkelserArmy Distinguished Service Medal
Offiser av Den britiske imperieordenen
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
VåpenartUnited States Army[11][12]
Deltok iAndre verdenskrig
IMDbIMDb
Telford Taylor på Commons

Telford Taylor (født 24. februar 1908, død 22. mai 1998) var en amerikansk jurist, professor og offiser (brigadegeneral). Han ledet aktoratet under Nürnbergprosessene. Han er kjent for sin motstand mot senator Joseph McCarthy i 1950-årene og for sin kritikk mot USAs fremferd i Vietnamkrigen.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Taylor ble født i Schenectady, New York.[13] Foreldrene var John Bellamy Taylor og Marcia Estabrook Jones. En av hans forfedre var forfatteren Edward Bellamy. Taylor studerte ved Williams College, og fra 1928 ved Harvard Law School. Han ble uteksaminert derfra i 1932, og arbeidet deretter for flere offentlige myndigheter, blant annet som ledd i Franklin D. Roosevelts New Deal-program.[13][14]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Han ble juridisk rådgiver for Federal Communications Commission i 1940, men på grunn av andre verdenskrig sluttet han der i 1942 og gikk inn i hærens etterretningstjeneste som major. Han var først ved USAs ambassade i London som militærattache.[14] Taylor ledet der en enhet som ved Bletchley Park i 1943[15] analyserte tysk kommunikasjon kryptert med Enigma. Han ble forfremmet til oberstløytnant i 1943 og oberst i 1944, da han ble knyttet til Robert H. Jacksons gruppe som arbeidet med å sette opp Londoncharteret for Det internasjonale militærtribunal. Dette var det juridiske grunnlaget for Nürnbergprosessene.

Han var imot interneringen av amerikanske borgere av japanske opphav under andre verdenskrig.[16]

Nürnbergprosessene

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Nürnbergprosessen og Nürnbergprosessene

Under den internasjonale Nürnbergprosessen virket han som assistent for Jackson. Etter prosessen reiste Jackson tilbake til USA. Taylor ble forfremmet til brigadegeneral, og tok 17. oktober 1946 over som leder av aktoratet for de amerikanske prosessene. Han ledet sakene ført av USAs militære til 1949.[14][13]

Taylor (stående midt i bildet) fremlegger aktors sak under ministerieprosessen.
Fra åpningen av Legeprosessen, 9. desember 1946.

Benjamin Ferencz assisterte Taylor og hadde ansvaret for Einsatzgruppenprosessen. Nær Tempelhof i en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte rapporter som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Taylor nølte, det var knapphet på folk og penger. Taylor ga Ferencz klarsignal om å gå til sak mot at den da 27 år gamle Ferencz gjorde det selv.[17]:14[18]

Frem til 1949 førte han sak blant annet mot tyske næringslivsledere og offentlige tjenestemenn. Alfred Krupp (Krupp-prosessen) og direktørene for I.G. Farben (IG Farbenprosessen) ble frikjent på grunn av mangel på bevis. Flere dommere, leger og SS-offiserer ble dømt, flere av disse ble benådet John J. McCloy.[14]

200 personer var tiltalt i disse prosessene, hvorav 163 ble funnet skyldig.[trenger referanse] Taylor var ikke helt fornøyd med utfallet av prosessene, men regnet dem allikevel som en suksess fordi de satte presedens og definerte en juridisk basis for saker vedrørende krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden og forbrytelser mot menneskeheten. I 1950 tok FN inn Nürnbergprinsippene i sitt lovverk.[trenger referanse] Taylor uttalte senere at den langvarige fengslingen av Rudolf Hess isolert i det store Spandau-fengselet var en forbrytelse.[14]

Taylor mente at omverdenen ikke forsto hvor mislikt Nürnbergprosessene var i Tyskland, selv om prosessene ikke ble allment kjent i Tyskland mens de pågikk.[16]

Senere virke

[rediger | rediger kilde]

Etter Nürnbergprosessene vendte Taylor tilbake til det sivile liv i USA. Han åpnet en privat praksis i New York City (der også Benjamin Ferencz ble partner).[19]

I begynnelsen av 1950-årene ble han stadig med bekymret over senator Joseph McCarthys virksomhet, som han kritiserte sterkt.[13] I en tale på United States Military Academy i West Point i 1953 omtalte han McCarthy som «en farlig eventyrer» og kalte hans metoder «et ondskapsfullt våpen for det ekstreme høyre mot deres politiske motstandere». Taylor var den første høyere offiser som på 1950-tallet kritiserte McCarthys metoder. Han kritiserte daværende president Dwight D. Eisenhower for ikke å stoppe «den skammelige misbruken av Kongressens rett til å etterforske».[14][15] Han forsvarte flere personer som ble rammet av mccarthyismen, blant annet Harry R. Bridges og Junius Scales. Han tapte disse to sakene (dommen mot Bridges ble dog omstøtt av Høyesterett senere), men fortsatte å kritisere McCarthy. I 1955 gav han ut boken Grand Inquest: The Story of Congressional Investigations.

På oppdrag fra Trumann ledet han Small Defense Plants Administration under Korea-krigen.[14]

I 1961 deltok han som halvoffisiell observatør ved rettssaken mot Adolf Eichmann i Israel. Han uttrykte bekymring over at rettssakens grunnlag var en defekt statutt.[klargjør] Taylor mente saken undergravde Nürnberg-prinsippene fordi folkemord var en forbrytelse mot menneskeheten og ikke en sak for den ene parten. Taylort mente forbrytelsen var mot samfunnet og dets lover, ikke bare mot offeret.[20]

Sanger og aktivist Joan Baez (foto fra 1966) besøkte sammen med Taylor Nord-Vietnam under krigen.

Han ble professor ved Columbia University i 1962, og Nash Professor of Law samme sted i 1974.[21] I midten av 1960-årene var han en av få professorer ved Columbia som ikke signerte et opprop som omtalte studentprotestene som utenfor de «akseptable grenser» for sivil ulydighet.[14] Han var svært kritisk til amerikanernes oppførsel i Vietnamkrigen,[13] og oppfordret i 1971 president Richard Nixon til å opprette en kommisjon som kunne granske konflikten. Taylor oppfattet bombingen av Hanoi i 1972 som «meningsløs og umoralsk», og kritiserte sterkt krigsrettssaken mot løytnant William Calley, offiseren som hadde kommando over styrkene som var innblandet i My Lai-massakren, fordi den ikke omfattet høyere offiserer og embetsmenn. Taylor mente Calley ble gjort til syndebukk.[14] I 1972 besøkte han Hanoi sammen med Joan Baez og andre.[22] Baez, Taylor og flere andre amerikanere søkte tilflukt i hotellets bomberom mens amerikanske fly bombet byen julen 1972 under Operasjon Linebacker II.[23][24] Opptak fra turen med blant annet Taylors stemme utgjør den ene siden av Baez' album Where Are You Now, My Son? utgitt i 1973.[25] Taylor besøkte krigsfangeleirer i Nord-Vietnam.[14]

I 1970 gav han ut boken Nuremberg and Vietnam: An American Tragedy, hvor han argumenterte for at etter standardene som ble satt i Nürnberg var den amerikanske krigføringen i Vietnam og Kambodsja like kriminell som nazistenes under andre verdenskrig.[26][27][28] På 1960-tallet hjalp han William L. Shirer i arbeidet med verket Det tredje rikets vekst og fall.[29]

Taylor aksepterte i 1976 en stilling som professor ved Cardozo School of Law ved Yeshiva University, samtidig som han fortsatte å undervise ved Columbia. Han hadde også vært gjesteprofessor ved Harvard og Yale.[21]

I 1979 kom hans bok Munich: The Price of Peace, som vant National Book Critics Circle Award for beste fagbok. I 1980-årene begynte han å arbeide med idrettsrett, og løste blant annet juridiske disputter i NBA. Hans 700 sider lange verk om Nürnbergprosessene, The Anatomy of the Nuremberg Trials: A Personal Memoir, kom ut i 1992.[15] Blant avsløringene i boken var hvordan Hermann Göring hadde «snytt bøddelen» ved å skaffe gift.

Taylor gikk av med pensjon i 1994.[21]

I senere år virket han blant annet som dommer ved tvister i National Basketball Association.[21]

Død

[rediger | rediger kilde]

Han døde i 1998 på St. Luke's-Roosevelt Hospital på Manhattan etter et hjerneslag.[14]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002133, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID taylort[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 77809[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 7a09d39dbfc844a2867dfb8bb4f3e453, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Washington Post, «Telford Taylor, 90, Dies», verkets språk engelsk, utgitt 24. mai 1998, besøkt 19. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w66w9cxq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 119182297, besøkt 11. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Ancestry[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The New York Times, www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ National Archives and Records Administration[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ https://catalog.archives.gov/id/169155554.
  12. ^ https://nuremberg.law.harvard.edu/documents/2910-indictment-against-erhard-milch?q=telford+taylor#p.2; Nuremberg Trials Project.
  13. ^ a b c d e «Telford Taylor, 90, dies». Washington Post. 24. mai 1998. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k Severo, Richard (24. mai 1998). «Telford Taylor, Who Prosecuted Top Nazis At the Nuremberg War Trials, Is Dead at 90». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 5. januar 2019. 
  15. ^ a b c «BOOK REVIEW / Trial and error over Nuremberg: 'The Anatomy of the». The Independent (på engelsk). 4. juni 1993. Besøkt 8. oktober 2022. 
  16. ^ a b MAGUIRE, LINDA; TAYLOR, TELFORD (1994). «AN INTERVIEW WITH TELFORD TAYLOR». The Fletcher Forum of World Affairs. 2. 18: 1–5. ISSN 1046-1868. doi:10.2307/45288894. Besøkt 5. mars 2021. «I think the most misunderstood thing was on the part of Germany and its reaction to what we had done at Nuremberg. Very few Germans saw that the purpose of Nuremberg was really for the benefit of Germany. Practically none of them saw that if Nuremberg had not occurred, the results would have been far worse.» 
  17. ^ Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press.
  18. ^ Gubernator, Sebastian (8. oktober 2018). «Ben Ferencz ist der letzte Ankläger der Nürnberger Prozesse». DIE WELT. Besøkt 9. desember 2018. 
  19. ^ Ferencz, B. B. (1998). Telford Taylor: Pioneer of International Criminal Law. Colum. J. Transnat'l L., 37, 661.
  20. ^ Arendt, Hannah og Bernt Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. [Oslo]: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. 
  21. ^ a b c d «Telford Taylor». c250.columbia.edu. Besøkt 5. januar 2019. 
  22. ^ Mendelsohn, J. (1977). The Memory of Justice by Marcel Ophuls. The History Teacher, Vol. 11, No. 1 (Nov., 1977), pp. 107-109.
  23. ^ Hayden, Tom (20. januar 2013). «Tom Hayden on America's legacy in Vietnam». latimes.com. Besøkt 5. januar 2019. 
  24. ^ Cahill, Tim; Cahill, Tim (1. februar 1973). «Joan Baez in Hanoi: 12 Days Under the Bombs». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 5. januar 2019. 
  25. ^ Hunt, A. E. (1999). The turning: A history of Vietnam veterans against the war. NYU Press.
  26. ^ Fried, John H. E. (1971). «Nuremberg and Vietnam: an American Tragedy. By Telford Taylor. (Chicago: Quadrangle Books [A New York Times Book], 1970. Pp. 207. 1.95, paper.)». American Political Science Review. 4 (på engelsk). 65: 1257–1258. ISSN 0003-0554. doi:10.2307/1953591. Besøkt 5. mars 2021. «His analysis of the relevance of "NUrnberg" to Vietnam is tightly reasoned, wide-ranging, thoroughly expert and yet very personal and deeply disturbing, first of all to the author.» 
  27. ^ Macchiarola, Frank J. (1971). «Review of Nuremberg and Vietnam: An American Tragedy». Columbia Law Review. 5. 71: 950–960. ISSN 0010-1958. doi:10.2307/1121446. Besøkt 5. mars 2021. «And despite this calm and reasoned approach-Professor Falk has labeled it "a minimalist indictment"-he concludes that the war in Vietnam represents "the most costly and tragic national blunder in American history" (p. 207).» 
  28. ^ Bishop, Joseph W. (1971). «Review of Nuremberg and Vietnam: An American Tragedy». University of Pennsylvania Law Review. 5. 119: 900–904. ISSN 0041-9907. doi:10.2307/3311230. Besøkt 5. mars 2021. «The core of the book is devoted to breaches in Vietnam of the conventional law of war. There can be no doubt that American soldiers have sometimes-far too often-been guilty of violations of those provisions of the Geneva Conventions which are clearly applicable, particularly in the mistreatment and killing of noncombatants and prisoners of war who were not in a position to commit hostile acts.» 
  29. ^ Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  30. ^ http://discovery.nationalarchives.gov.uk/details/r/D7404398

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]