Elisabeth Reiss
| Elisabeth Reiss | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. juni 1902[1] Christiania | ||
| Død | 8. mars 1970[1] (67 år) Lillehammer | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, pianist | ||
| Far | Georg Reiss | ||
| Søsken | Thorleif Reiss | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Aasta Elisabeth Reiss (født 14. juni 1902 i Kristiania, død 8. mars 1970 på Lillehammer) var en norsk pianist og kabaretartist. Hun var datter av Georg Reiss, musikkteoretiker og komponist og søster av skuespiller Thorleif Reiss.
Klassisk pianist
[rediger | rediger kilde]Elisabeth Reiss gikk tidlig i undervisning hos den i sin samtid store klaverpedagog Nils Larsen som underviste henne gratis på grunn av hennes store talent. Han ga henne følgende avskjedsattest i 1919:
Frk. Elisabeth Reiss har i over tre aar været min elev. I 1916 kunne hun til nød spille en Mozart Sonate. I 1917 spilte hun offentlig Mozarts D-dur koncert (Kroningskoncerten), og i 1918 – ligeledes offentlig – Beethovens G-dur koncert med Orkester. Dette illustrerer hendes fremgang og hennes arbeidsevne. Hun er en aldeles ypperlig Bach spiller, og har utprægede evner og skarp sans for moderne musik og dens raffinerende klangvirkninger. F. eks. kompositioner av Reger o.a. Hun er alsidig og ikke bare «klaverbegavet» – og jeg vil betegne hende som et straalende talent.
Hun debuterte på klaver allerede i 1917 i Logens store sal med Mozarts D-durkonsert (K175) med Nationaltheatrets orkester, dirigert av Gustav Fr. Lange og året etter fremførte hun Beethovens G-durkonsert med fullt orkester. I 1920 fikk hun stipend for studier i Paris og Wien, og tilbake i Norge tok hun undervisning hos Bokken Lasson i kabaretstil, mens hun fortsatt ga klaverkonserter og høstet meget gode anmeldelser, særlig hennes fremføring av verker av Max Reger, Maurice Ravel og Claude Debussy.
Etter en konsert i 1928 med Filharmonisk Orkester og debutanten Odd Grüner-Hegge som dirigent skrev Harald Sæverud om henne i Aftenposten:
Det var i beste forståelse med komponisten den unge dame førte an i denne lek mellem strålende melodier og lystige rytmer, godt understøttet av orkester og dirigent.
Kabaretartist
[rediger | rediger kilde]Elisabeth Reiss utviklet sin egen stil og i 1937 forbløffet hun publikum med å debutere for andre gang, denne gangen med en egen solokabaret. Tidligere teatersjef Bjørn Bjørnson skrev umiddelbart etterpå i Oslo-pressen:
Jeg føler trang til offentlig å uttale meg om den kunstneriske begivenhet som jeg opplevet forleden aften. Det Elisabeth Reiss viste oss av sin kunst, den improviserte, den lydhøre, som gjennom henne fikk en fremragende tolkning, betyr en helt ny genre på et podium i skandinaviske land.
Hun skrev selv en rekke av de svært satiriske tekstene, med utgangspunkt i aktuelle situasjoner og samfunnsdebatt. Slik sett gir tekstene hennes gode tidsbilder. Blant øvrige bidragsytere på tekstsiden var blant andre Johan Borgen, Vilhelm Dybwad, André Bjerke, Inger Hagerup, Alf Hartmann, Thorleif Reiss og Piet Hein. Sistnevnte ga til Elisabeth Reiss som vignett til hennes forestilling i 1952 følgende kjente Kumbel-grukk:
Den som kun tar spøk for spøk
og alvor kun alvorlig
han og hun har faktisk fattet
begge dele dårlig.
Blant komponister fikk hun bidrag fra størrelser som Pauline Hall, Kåre Siem og Finn Ludt. Forestillingene ble gjennomført i høyt tempo, med gjøglerier og stadige rolleskifter. Reiss var både inspirert av og hadde mye til felles med Victor Borge og hun ble en av forløperne til dagens stand-up stil.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Aasta Elisabeth Reiss, Norsk biografisk leksikon ID Elisabeth_Reiss, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Mona Lie Thommesen: «Elisabeth Reiss – et helt teater alene!» i Fåberg Historielags årbok nr. 23 – 2004
- Viggo Ullmann: «Elisabeth Reiss, Eventyret om gråspurven som ble dronning» i Møte i musikk, Tiden Norsk Forlag Oslo 1975, ISBN 82-10-01148-0
- Norsk biografisk leksikon