Henrik Bjelke

Henrik Bjelke
Født13. jan. 1615[1][2]Rediger på Wikidata
Elingaard[3]
Død16. mars 1683[1][2]Rediger på Wikidata (68 år)
København
BeskjeftigelseDommer, politiker Rediger på Wikidata
FarJens Bjelke
MorSofia Henriksdottir Brockenhuus, heiress of Elingaard[4]
SøskenJørgen Bjelke
Ove Bjelke
Maren Bielke
Birgitte Bielke
Dorothea Bjelke
BarnChristian Frederik Bielke
Sophie Amalie Bielke[4]
Edel Elisabeth Henriksdatter Bielke
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRidder av Elefantordenen (1648)

Henrik Bjelke (født 13. januar 1615 på Elingård, Onsøy i Norge, død 16. mars 1683 i København) var en dansk-norsk offiser og embetsmann. I en periode var han øverstbefalende for den danske marinen. Han var sønn av kansler Jens Bjelke[5] og bror til general Jørgen Bjelke og kansler Ove Bjelke.[6][7]

Henrik Bjelke ble innskrevet på universitetet i Padova i 1633, men han fulgte etterhvert en militær karrierevei. Sin første tjeneste fikk han hos prins Frederik Hendrik av Nederlandene, hvor han ble hoffjunker i 1640.[8] Den samme tittelen fikk han av kong Christian VI som i tillegg utnevnte ham til major, selv om han oppholdt seg mest i Oranien. I 1643 ble han lensherre for Båhus, Idd og Marker.[8]

I februar 1644 vendte han tilbake til Danmark. Herfra ble han sendt hjem til Norge for å tjenestegjøre hos daværende statholder Hannibal Sehested. Han ble oberst og sjef for det Akershusiske regiment.[8] Han kjempet mot svenskene i Torstenson-krigen. Efter fredsslutningen i 1645 dro han utenlands; blant annet til Holland hvor han gjorde tjeneste hos den danske sendemannen Corfitz Ulfeldt. Han vendte igjen tilbake til Danmark, ble lensherre («befalingsmand») på Island fra 1648 og ble dessuten slått til ridder. Han ble værende lensherre for Island til han døde.[7]

Den militære karrieren skjøt fart da han i 1653 forlot hæren og i stedet ble sjøoffiser. Han hadde ulike overvåknings- og konvoioppgaver, og da Karl Gustav-krigene brøt ut i 1657 kom han snart i strid. Han ble da utnevnt til viseriksadmiral[7] og deltok i flere slag og trefninger i Østersjøen. Krigen tok en pause etter Roskilde-freden, men blusset snart opp igjen. Bjelke opererte i Øresund og støttet hollenderne i slaget i Øresund.

I forlengelsen av sine militære karriere fikk han også politisk makt og ble utnevnt til riksråd i 1660 og assessor (medlem av høyesterett).[8] Han støttet Frederik IIIs innføring av eneveldet. I 1660 ble han president for admiralitetet, og i 1662 ble han udnevnt til riksadmiral, samt medlem av statskollegiet og høyesterett. Han var en lojal venn av Leonora Christina og Corfitz Ulfeldt, noe som muligens svekket hans stilling. I den skånske krig førte han ingen kommando, men holdt en administrativ funksjon i København.

I 1679 fratrådte han admiralitetet på grunn av høy alder.

Bjelkes sarkofag ble satt i Næsbyholm kirke og i kapellet er det også en minnetavle.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Dansk biografisk leksikon, oppført som Henrik Bielke, Dansk Biografisk Leksikon-ID Henrik_Bielke_-_rigsadmiral[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Eneveldets menn i Norge, side(r) 132[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Henrik_Bjelke[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Henrik Bjelke». Norsk biografisk leksikon (på norsk). 28. september 2014. Besøkt 8. april 2018. 
  6. ^ Bratberg, Terje (21. april 2015). «Jens Bjelke». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 8. april 2018. 
  7. ^ a b c Koht, Halvdan (1873-1965) (1960). Inn i einveldet: 1657-1661. Oslo: Aschehoug. 
  8. ^ a b c d e Johansen, O.J. (1928). Norge i det 17de århundre og slekten Bjelke til Østråt: fru Inger, hennes døtre og svigersønner : Trondhjem, Trøndelag og Romsdals gjenerobring 1658. Trondhjem: Trøndersk historisk forl. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]