Lars Roar Langslet

Lars Roar Langslet
Født5. mars 1936Rediger på Wikidata
Nesbyen kommune
Død18. jan. 2016[1][2]Rediger på Wikidata (79 år)
BeskjeftigelsePolitiker, skribent, biograf Rediger på Wikidata
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Utmerkelser
9 oppføringer
Kommandør med stjerne av Sankt Gregor den stores orden
Norsk språkpris (1992)
Lytterprisen (1977)
St. Olavs Orden
Fritt Ords Pris (1984)
Statsstipendiat (1997)
Den Spillende Faun (2012)[3]
Kommandør av Dannebrogordenen (1996)
Karen Blixen-medaljen (2006)
Norges kultur- og vitenskapsminister
14. oktober 1981–9. mai 1986
RegjeringWilloch
EtterfølgerHallvard Bakke
Stortingsrepresentant
1969–1989

Lars Roar Langslet (født 5. mars 1936 i Nesbyen i Buskerud, død 18. januar 2016[4]) var en norsk politiker (H) og forfatter. Han satt på Stortinget fra 1969 til 1989 og var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1986.[5]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Lars Roar Langslet gjennomførte Forsvarets russiskkurs, og utdannet seg til mag.art. i idéhistorie. Han gjorde seg tidlig bemerket med sin avhandling «Den unge Karl Marx og menneskets "fremmedgjørelse"» (1963). Han var redaktør for Minerva i årene 1957–1968, og formann i Det Norske Studentersamfund i 1960.

Langslet konverterte til katolisismen i 1963. Få år etter ble han formann for språkkommisjonen i Oslo katolske bispedømme, og ledet som sådan oversettelsen av Det romerske missale fra latin til norsk i årene etter at annet vatikankonsils liturgireform munnet ut i en ny messeliturgi og en åpning for oversettelser til folkespråkene.

Politikk

[rediger | rediger kilde]

Sentralstyremedlem og stortingspolitiker

[rediger | rediger kilde]

Langslet var medlem av Høyres sentralstyre fra 1970, stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989, og formann i Stortingets kirke- og undervisningskomité 1973–1980. Han var Høyres fremste skolepolitiker på 1970-tallet, og var en ledende kritiker av «Enhetsskolen» og det som av partifeller ble oppfattet som Arbeiderpartiets overdrevne reformideologi.

På slutten av 1970-tallet og frem til Høyres landsmøte i 1981 preget spørsmålet om selvbestemt abort den politiske debatten i partiet. Langslet spilte her en sentral rolle som forsvarer av Høyres standpunkt mot selvbestemt abort. Høyre unngikk en åpen strid om saken på partiets landsmøte i 1981, da det ble vedtatt å fristille alle stortingsrepresentantene i saken om selvbestemt abort.

Kulturminister

[rediger | rediger kilde]

Langslet var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Han var den første minister med denne porteføljen; det dreide seg om Kultur-, kirke- og utdanningsdepartementet, men departementet måtte deles, ettersom Langslet var katolikk, og derfor etter rådende lovforståelser ikke kunne ha ansvar for kirkesaker knyttet til Den norske kirke.

Langslet avskaffet NRKs monopol på kringkasting ved i 1981 å endre kringkastingsloven til å tillate de første ikke-reklamefinansierte såkalte nærradioer (lokalradioer drevet på frivillig basis og med visse krav til programinnhold). Det ble også tillatt enkelte lokale fjernsynssendinger. Nærradioene som ble etablert etter bruddet med NRKs kringkastingsmonopol i 1981 var imidlertid bare begynnelsen på det store mangfoldet av private norske radiokringkastere som skulle komme senere utover på 1980-tallet. Innvilgelsen av et stort antall konsesjoner gav en bred faglig basis for det utredningsarbeid som resulterte i en helt ny medielov 1984.

Senere karriere

[rediger | rediger kilde]

Etter årene som yrkespolitiker var Langslet kulturdirektør i Oslo kommune i perioden 1989–1990, og senere også skribent i Aftenposten. Han var medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og var akademiets preses o årene 1995–2011. Fra 1997 var Langslet statsstipendiat.

I 2006 var det 100 år siden dramatikeren Henrik Ibsens død. Dette ble markert på ulike måter av det offisielle Norge. Langslet var leder for Nasjonalkomitéen for Ibsensatsingen, som stod i spissen for 100-årsmarkeringen.

I oktober 2006 ble det kjent at Langslet var under behandling ved Radiumhospitalet for kreftsykdom.[6]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Langslet skrev en lang rekke biografier om kjente nordmenn, samt riksmålsbevegelsens historie, I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år (1999). I 1991 ga han ut kriminalromanen Mord ved statsministerens kontor under pseudonymet Bendik Rosenlund. Langslet har skrevet biografier om Ludvig Holberg, Sigurd Ibsen og John Lyng. Han har skrevet kongebiografier om Olav den hellige, Christian IV, Christian Frederik og om Kong Olav V, samt oversiktsverk om Norges konger Våre konger - en vei gjennom norgeshistorien.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Festskrift til Lars Roar Langslet

[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Lars Roar Langslet 1936–2016», verkets språk norsk, besøkt 1. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ STEINAR SOLÅS SUVATNE, «Lars Roar Langslet er død», verkets språk norsk, utgitt 18. januar 2016, besøkt 1. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ filmfestivalen.no, besøkt 26. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Bernt I. Eidsvig (18. januar 2016). «Lars Roar Langslet 1936–2016». Den katolske kirke. Besøkt 18. januar 2016. 
  5. ^ stortinget.no Lars Roar Langslets biografi på Stortingets nettsted
  6. ^ «Utsatte operasjon for å se Peer Gynt». Dagbladet. 29. oktober 2009. Besøkt 18. september 2010. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Lars Roar Langslet – sitater

Forgjenger  Preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
1995–2011 		Etterfølger