Ding Ruchang
| Ding Ruchang | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. nov. 1836 Lujiang | ||
| Død | 12. feb. 1895 (58 år) Weihai | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[1] | ||
Ding Ruchang (kinesisk: 丁汝昌; pinyin: Dīng Rǔchāng, Wade-Giles: Ting Ju-ch'ang; født 18. november 1836 i Lujiang i provinsen Anhui i Kina; selvmord 12. februar 1895) var en kinesisk offiser.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han sluttet seg til Taipingopprøret i 1854. Men senere skiftet han side, og gikk over til Li Hongzhang som kavalerist, og kjempet mot taipingerne, og tjenestegjorde med Liu Mingchuan. Etterpå ble han med på å slå ned Nian-opprøret, og ble belønnet for sin innsats med forfreemmelse til en militær grad tilsvarende oberst.
I 1874 protesterte han mot Qingregjeringens beslutning om å redusere hærens mannskapsstyrke. Han dro hjem til fødebyen for å unngå å bli drept.
I 1875 meldte han seg frivillig til å overta kommandoen over Beiyang-flåten, den mest moderne av Kinas regionalwe flåtestyrker. I 1880 reiste han til Newcastle upon Tyne i Storbritannia for å ta imot krysseren Chaoyun hvor han ble fotografert av Newcastle-fotografen H.S. Mendelssohn. Han besøkte også Tysklans og Frankrike for å bli bedre kjent med drees skipsbygningsteknikker.
Ding Tuchang støttet selvstyrkingsbevegelsen i Kina, og oppfordret Li Hongzhang til å etablere skipsverfter i Kina som skulle kunne bygge panserkryssere selv, fremfor å gjøre seg avhengig av utenlandsk import. Ding inntok en aktiv rolle ved opprettelsen av marinebasene i Weihaiwei og Lushunkou.
I 1882 var Ding observatør under forhandlingene som førte frem til en normalisering av handelen mellom Korea og De forente stater. Han hjalp senere til med å få slutt på Imo-opprøret, ved det at hans marinesoldater arresterte Heungseon Daewongun, far til kong Gojong, etter å ha ankommet Incheon med en flåte på syv skip.
Under den sino-franske krig i 1884 ble Ding Ruchang utmerket av Qing-keiseren med den gule ridejakke, tradisjonelt Qing-rikets høyeste militære distinksjon.
I 1894, under den første sino-japanske krig, kommanderte han flåten som tidu under sjøslaget ved Yalu. Han og enkelte andre offiserer ble såret allerede under de første skuddsalvene ombord på sitt skip Dingyuan. I februar 1895 stod Beiyang-flåten foran sin endelige ødeleggelse. Ding avviste tilbud om politisk asyl fremført av den japanske admiral Itoh Sukeyuki og begikk selvmord med en overdose opium i sitt kontor i hovekvarteret sitt på Liugong-øya. Hans nestkommanderende, admiral Liu Buchan beordret sitt krigsskip senket med eksplosiber, og begikk også selvmord. Restene av Beiyangflåten overgav seg til japanerne.
Etter hans død gav den kinesiske keiserlige regjering ham skylden for lederlaget. Først i 1912, etter at Qing-dynastiet hadde falt, ble hans familie tatt inn i varmen igjen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hummel, Arthur William, ed. Eminent Chinese of the Ch'ing period (1644-1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943.
- Paine, S.C.M. The Sino-Japanese War of 1894-1895: Perception, Power, and Primacy, 2003, Cambridge University Press, Cambridge, MA, 412 pp. ISBN 0-521-61745-6