Egil Rasmussen | |||
---|---|---|---|
Født | 28. apr. 1903 Alta Norge[1] | ||
Død | 18. juni 1964 (61 år) | ||
Beskjeftigelse | Skribent, litteraturkritiker, musiker | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Mads Wiel Nygaards legat (1958) Gyldendals legat (1950) |
Egil Rikard Rasmussen (født 28. april 1903 i Hammerfest, død 18. juni 1964) var en norsk forfatter, litteraturkritiker og pianist.
Familien flyttet til Tromsø da Rasmussen var 3 år gammel, og han vokste opp der. Like etter ankomsten til Tromsø ble han invalid etter et stygt fall, og pådro seg senere tuberkulose. Selv om han senere flyttet sørover for å studere og arbeide, forble han særlig knyttet til Tromsø. I Dagbladet i 1961 beskrev han byen på denne måten: «Tromsø – byen jeg frykter og elsker, der jeg har hatt mine største gleder og knusende nederlag».
Rasmussen arbeidet i mange år som lektor. Han ble dr. philos i 1949. I perioden 1948–64 skrev han litteraturkritikk i Aftenposten. Han debuterte litterært bare 20 år gammel med romanen Østen og vesten i 1923. Romanen Den siste skrivekaren. En norsk bygdelegende, en dystopisk framtidsvisjon, kom ut posthumt i 1966.
I 2003 opprettet Rasmussens enke Sigrid Forfatter, dr. philol. Egil Rasmussen og hustru Sigrids stiftelse som arbeider for oversettelse og gjenutgivelse av Rasmussens bøker samt utdeler et årlig stipend til en litterær kunstner.