Nils Kjær

Nils Kjær
Foto: Oslo Museum
Født11. sep. 1870[1]Rediger på Wikidata
Holmestrand
Død9. feb. 1924[1]Rediger på Wikidata (53 år)
Son i Vestby kommune[2]
BeskjeftigelseSkribent Rediger på Wikidata
EktefelleMargrete Kjær (1896–ukjent)[3]
NasjonalitetNorge
Nils Kjær på Commons

Nils Kjær (født 11. september 1870, død 9. februar 1924)[2] var en norsk forfatter, essayist og litterær kritiker. Kjær var en av de første i norsk litteraturhistorie som levde av forfatterskapet sitt uten å ha fast yrkesmessig tilknytning noe sted. Han var en hyppig gjest på en rekke av Kristianias kaféer. Kretsen rundt Kjær ble kalt «etter-bohemene». Kjærs mest kjente verk er skuespillet Det lykkelige valg fra 1913, en satirisk komedie om målsaken, avholdssak, bedehuskristendom og politisk spill. Kjær var kjent for sine skarpsindige epistler, kåserier og reisebrev, i tillegg til sine mange litteraturkritikker i hovedstadsavisene.

Kjær var en åpenlys (i essays fra rundt 1910) og erklært antisemitt. Kjær var blant annet inspirert av Houston Stewart Chamberlain. Kjær knyttet etterhvert alt han foraktet til jødene. Kjær var motstander av avholdsbevegelsen, av målsak, han var antiparlamentariker og antidemokrat, og antikommunist.[4]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Nils Kjær ble født i Holmestrand som sønn av Christine Smestad og skipper Nils Henrik Kjær. De hadde to døtre. Faren døde av tæring allerede våren 1873, på hjemreise fra Lisboa med skipet sitt. Det tidlige tapet av faren kan kanskje forklare Kjærs beundring for sterke mannsskikkelser som for eksempel Mussolini, og hans bifile tilbøyeligheter.[5] Enkens slekt hadde gode nok kår til å hjelpe Nils Kjær til en universitetsutdannelse. I 1888 begynte han som gymnaselev ved Hauges Minde på Grünerløkka, et bygg oppkalt etter Hans Nielsen Hauge og etablert av den kjente presten Johan Storjohann, der det foruten bedehus og presteskole for Indremisjonen var middelskole og gymnas. Nils Kjær bodde på internat ved skolen frem til 1890, da han tok artium med godt resultat. Blant medelevene ble han kjent med landsungdom som var aktive målfolk. Etter hvert ble Arne Garborg en skikkelse å se opp til også for Kjær.[6]

Målmann og aktivist

[rediger | rediger kilde]

Nils Kjærs første artikler stod på trykk i Fedraheimen, avisen som var grunnlagt nettopp av Garborg. I sine gymnasdager var Kjær aktiv målmann, og skrev 24. februar 1888 i en artikkel rettet mot kirkestatsråd Elias Blix: «Naar skal tidi komma, daa «maalet hennar mor» skal verta skulemaalet, og Oldnorsken setjast i høgsætet istadenfyr latin, og den norske soga framfor den romerske?» Han var også en skarp kritiker av skolens kristendomsundervisning, og katekisme-forklaringen av Erik Pontoppidan, som han omdøpte til «Gamle-Erik», også et kjent tilnavn til djevelen. Om bare folk ville tenke selv, mener Kjær at «det rauk heile stellet, baade den rotne statskyrkja og med henne dei magtsjuke, pengekjære, innfeite prestarne». Han var talsmann for alminnelig stemmerett for arbeidere og husmenn, og for kvinners sosiale rettigheter. I mai 1888 fikk han trykt et innlegg i Fedraheimen om pengestøtte til de streikende arbeiderne, og oppfordrer Stortinget til å yte dem bidrag, «men so vidt til karar sit det ikkje i tingsalen».[7]

Etter nyttår 1890 gikk Kjær over til å skrive artiklene sine på riksmål, blant annet i Social-Demokraten, der han tok sterkt til orde mot militær opprustning. Han mente pengene heller burde gått til å avhjelpe fattigfolks nød, i stedet for å ruste ut soldater som skal settes inn mot streikende arbeidere. Hans siste innlegg ble trykt i mars 1890. 25. februar var fire skolegutter, trolig fra Hauges Minde, anmeldt for gateuorden. Det kan tenkes at en av disse skoleguttene var Kjær, som støttet streiken ved Christiania Seildugsfabrik som lå ved Akerselven i samme strøket som skolen han gikk på. I novellen Smittekilden fra 1900 har Kjær skildret dagliglivet på Hauges Minde, også episoden der eleven Eivind Bjelke blir innkalt til skolens ledelse og truet med utvisning om han ikke slutter med sine radikale aktiviteter. Dette kan være selvopplevd, og forklaringen på at Kjær fra da av brøt med sin radikale fortid.[8]

Kritikervirksomhet

[rediger | rediger kilde]
Statue til minne om Nils Kjær i parken Dulpen i Holmestrand, utført av Arne Durban.
Foto: Helga

I 1890 begynte Kjær sine studier. Han tok etter hvert sterkt avstand fra nynorsk, og huskes for sin slakt av Garborgs Haugtussa i 1895. Hans tid som teaterkritiker i Aftenposten fra 1909 til 1920 ble et korstog mot nynorsk teater, ikke minst mot at Det norske teatret skulle få statsstøtte, «denne udgift for at fugte den lille hentørrende maaloase i Rosenkrantzgaden». Han tok også til orde mot rettskrivningsreformen av 1917, og spådde at preteritumsendelse på a ville skape kaos, når man samtidig også ville ha a som hunkjønnsendelse i substantiv. Kjær kritiserte departementets «kjønnsmoral», og den ansette kritiker Anders Krogvig bør avstå fra å være «hunkjønnskonsulent» og sitte som en slags overevnukk i Jørgen Løvlands «vidløftige glose-harem». Kjær beskriver språkpolitikken ført av Venstres statsråd Løvland som «rampefornorsking» og «språkbolsjevisme».[9]

Det var ikke bare målsaken Kjær endret oppfatning av. Kristentroen fant han etter hvert støtte i, mens han tok avstand fra kvinnefrigjøringen.[10]

Under første verdenskrig var Kjær i likhet med Hamsun, Hjalmar Christensen, Tryggve Andersen og Sigurd Bødtker sterkt tyskvennlig. Han var tidlig blitt oversatt til tysk, og han var blitt spilt på tyske scener. Han kjente samhørighet med tysk kultur, og etter det tyske nederlaget mente han at Tyskland likevel hadde «bevart det aandelige førerskap blandt folkene», som han skrev i en artikkel om Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes, der han slutter seg til Spenglers budskap om et Vesten i forfall. I 1921 introduserte han med glede sine norske lesere for Mussolinis bevegelse. På reise i Italia hyllet han den fremvoksende fascismen: «Kommunisterne har til sin skade gjort den erfaring, at dette folk ikke er tilsinds at la seg underkue paa ordre fra Moskva, saalidt som det lar seg søndersnakke av sine egne parlamentariske storsvindlere.» Men han ytret aldri noe ønske om en tilsvarende bevegelse i Norge; det ville vært en «forloren imitasjon». Det var en sterk mann ved roret han ønsket, og da så han for seg en lederskikkelse, slik Fridtjof Nansen hadde vært, i spissen for en samlingsregjering.[11]

Antisemittisme

[rediger | rediger kilde]

Nils Kjær uttalte i sitt essay «Ghetto» til Aftenposten april 1917, at «den jødiske befolkningen synes at utsondre smuds som sneglene svetter slim, gaten yrer av mennesker som en kloakk av rotter». Riktignok tok han parti for jøder som Alfred Dreyfus og Maximilian Harden, og hadde ingenting til overs for den typen antisemittisme som resulterer i pogromer, men i likhet med fattige jøder kunne han heller ikke utstå «børsjøden», som stod for vestlig handel og industri, og skapte en europeisk «blandingsrase» av folkene, de var for ham en av menneskehetens «motbydeligste oppfinnelser». Jøden eide pressen, mente Kjær: «Han fodrer os med sin golde Skepsis, han intimiderer os med sin frække Haan.» Denne motviljen kan bunne i en feide med den dansk-jødiske litteraten Georg Brandes, som Kjær i 1892 hadde ønsket skulle bli professor i litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo. I 1910 kom det til et ordskifte i Det Norske Studentersamfund i Oslo, der Brandes offentlig beskyldte Kjær for å ha vært så beruset at han ikke hadde forstått hva Brandes sa. I 1914, da Det lykkelige valg ble oppført på Nationaltheatret, gav Brandes stykket en blandet mottakelse med ufine hentydninger til Kjærs alkoholisme. Til gjengjeld kom Kjær i sine artikler med stikk til Brandes, som han engang hadde beundret. Kjærs uvilje mot en borgerlig liberalisme av jødisk opphav ble i hans senere år avløst av frykt for en kommunistisk revolusjon i jødisk regi.[12]

Siste år

[rediger | rediger kilde]

Han etterlot seg et barn, Ebba, (1898–1972) som ble gift med forfatteren Ørnulf Ree. Et annet barn de fikk døde bare noen dager gammelt i 1903. Naturmaleren Viggo Ree er Kjærs etterkommer. Familien hadde alltid levd et meget omflakkende liv, aldri bofast. Ifølge Kjærs kone «Maggens» biografi bodde de de siste årene fast i huset i strandkanten «Pjåken» i Son i Vestby kommune.[13] Kunstnervenner gikk sammen om en pengegave, som gjorde det mulig å bli bofast. Kjær fikk en nyresykdom. Hans enke Margrete (Maggen) forteller i sin biografi om ham om hans dødsleie, der hun prøvde å trøste ham med at døden ikke kunne bli så vanskelig for ham som trodde på Gud. Kjær svarte: «Jeg har egentlig trodd mer på kristendommen enn på Gud.» Margrethe oppdaget at han var plaget av en forestilling om at hans far, som han ikke hadde noe minne om, kom mot ham for å kreve ham til regnskap.[14] Ifølge Aftenposten Aften, 3. mai 1991, ble Nils Kjærs gravstøtte fjernet fra Østre Aker kirkegård, Oslo, ved en feiltagelse.[trenger referanse]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1895: Essays. Fremmede Forfattere – essays
  • 1898: Bøger og billeder – essays
  • 1902: Regnskabets dag – drama
  • 1903: I Forbigaaende – essays
  • 1907: Mimosas hjemkomst – drama
  • 1907: De evige Savn – noveller
  • 1908: Smaa Epistler – essays
  • 1912: Nye Epistler – essays
  • 1913: Det lykkelige valg – drama
  • 1917: For træet er der haab – drama
  • 1920: Svundne Somre – essays
  • 1924: Siste epistler – essays
  • 1995: Ukjente epistler – essays

Gatenavn

[rediger | rediger kilde]

Nils Kjær er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kjaer-nils, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b «Nils Kjær – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 23. juni 2017. 
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Nils_Kjær[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Ståle Dingstad (2021). «Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur | Minoritetsdiskurser i norsk litteratur». Minoritetsdiskurser i norsk litteratur (på norsk). Universitetsforlaget. doi:10.18261/9788215045320-2021-07. Besøkt 7. mai 2022. 
  5. ^ Noreng 1995, s. 24–25.
  6. ^ Noreng 1995, s. 25.
  7. ^ Noreng 1995, s. 26–27.
  8. ^ Noreng 1995, s. 28–30.
  9. ^ Noreng 1995, s. 31.
  10. ^ Noreng 1995, s. 32.
  11. ^ Noreng 1995, s. 33–35.
  12. ^ Noreng 1995, s. 32.
  13. ^ Kjær, Margrete (1950). Nils Kjær og hans samtidige: erindringer 1895-1924. Oslo: Gyldendal. s. 227. 
  14. ^ Noreng 1995, s. 35–36.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Kjær, Margrete: Nils Kjær og hans samtidige. Oslo: Gyldendal, 1950.
  • Noreng, Harald: Nils Kjær. Fra radikal til reaksjonær. Oslo: Gyldendal, 1949.
  • Roughtvedt, Bernt: Riverton. Sven Elvestad og hans samtid. Oslo: Cappelen, 2008. ISBN 978-82-02-24724-9
  • Noreng, Harald (1995) [1975]. «Fra Marx til Mussolini. Nils Kjær som politisk polemiker». I: Birkeland, Bjarte; Kittang, Atle; Larsen, Stein Ugelvik & Longum, Lief. Nazismen og norsk litteratur. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22406-6.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Nils Kjær – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden

Wikiquote: Nils Kjær – sitater