Pierre-Antoine Cousteau
| Pierre-Antoine Cousteau | |||
|---|---|---|---|
| Født | 18. mars 1906[1] Saint-André-de-Cubzac | ||
| Død | 17. des. 1958[1] (52 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, skribent, kommentator | ||
| Far | Daniel Cousteau | ||
| Søsken | Jacques-Yves Cousteau | ||
| Barn | Jean-Pierre Cousteau | ||
| Parti | French Popular Party | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Pierre-Antoine Cousteau (født 18. mars 1906 i Saint-André-de-Cubzac, død 17. desember 1958 i Paris) var en fransk høyreekstrem polemiker og journalist. Han var bror til den berømte oppdageren og forskeren Jacques-Yves Cousteau.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Pierre-Antoine Cousteau var utdannet i USA og ved Lycée Louis-le-Grand. Han tjenestegjorde i det militære før han begynte å arbeide. Han prøvde seg på en rekke felt, blant annet som meteorolog og for New York's Credit Alliance Corporation.[2]
Fra kommunisme til fascisme
[rediger | rediger kilde]Han ble så journalist for den venstreorienterte Regards og ble assosiert med pasifisme og det anti-stalinistiske venstre.[3]
Cousteau gikk vekk fra kommunismen tidlig i 1930-årene og ble tiltrukket av antisemittisme og anti-demokratiske strømninger. Han begynte å skrive for Coup de Patte og siden Je suis partout, et magasin han ble redaktør for i 1932.[4] Han ble i denne stillingen kjent med Pierre Gaxotte, som påvirket ham i fascistisk retning.
Han drog til Nazi-Tyskland i 1936 sammen med Robert Brasillach og Georges Blond og så til Spania i 1938 sammen med Brasillach og Maurice Bardèche. Disse turene bidrog til å utvikle Cousteaus fascisme mens hans deltagelse på NSDAPs Nürnberg-rally i 1937 etterlot ham med det inntrykk at nazismen var imponerende, men ikke uten feil.[5]
I 1939 ble han kalt ut som soldat, ble tatt til fange i 1940 og satt fri i september 1941, på oppfordring fra hans venn Robert Brasillach.
Kollaborasjon med tyskerne
[rediger | rediger kilde]Han vendte tilbake til Je suis partout og ble snart fungerende redaktør, og deretter politisk redaktør etter Brasillach i oktober 1943. Som en glødende forkjemper for kollaborasjon, talte han for internering av alle jøder og skrev: "Vi er ikke opportunister. Vi forblir rett og slett fascister."[6] Han arbeidet også i sekretariatet i Millice fra 1942.
Han flyktet fra Frankrike i til Bad Mergentheim 17. august 1944. Han jobbet i Radio-Patrie og grunnla på nytt Le Petit Parisien.
Etter annen verdenskrig
[rediger | rediger kilde]På slutten av krigen flyktet han til Sveits men ble arrestert i Innsbruck og internert i en amerikansk fangeleir. Han ble dømt til døden, men dommen ble omgjort til livsvarig straffearbeid. Han fikk amnesti i 1954. Cousteau forsvarte sener sin kollaborasjon med tyskerne med at «Jeg ønsket tysk seier fordi den ville være siste sjanse for den hvite mann, mens demokratiene representerte den hvite manns endelikt».[7]
Sine siste år tilbrakte han som redaktør av det høyreekstreme organet Rivaro og bidrog også til Henry Costons Lectures Françaises, Jeune Nation, Charivari, Dimanche-Matin og andre publikasjoner. Han hadde også forbindelser til den lille politiske bevegelsen Union des Intellectuels Indépendants. Han døde 17. desember 1958 i Paris.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Benoît Loeuillet, Pierre-Antoine Cousteau. Un journaliste engagé (1932–1944), publications Henry Coston, 2001.
- Michaël Lenoire, L'antisémitisme de plume, Berg International, Paris, 1999.
- Philip Rees, Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890
Referanser
[rediger | rediger kilde]